Hviskende vind

Hviskende vind mellom bladene

Trærne ved høstfeltet

Faller i september

Veden brenner

Ned i askegrunn

En blåflamme piper

Kvistene er døve

Murveggene gror innover

Universet knitrer

Når det sammentrekkes

Når evigheten opphopes

Av sotete drømmer

En signalimpuls

Fra ytterste bålsted i galaksen

Kulden mottar stjernestrålene

Stjernene faller

Av frostens fallitt

Nå opphører lyset

Ingen måler naturens hvilepuls

Månen falmer, blir borte

Fjellforgrunnen tilsløres

Innesnødd vredestue

Innesnødd vredestue

Vindusskraping med døve ører

Neglebitt ved ovnsmørket

Ingen fyrer i skyggeriket

Lyset brenner i øyeødet

Klørne flerrer hytteveggen

Hoggtennene av adamantium

Frykten klirrer som glass

Blodårene innsnevres

Nerveforbindelsene lader elektrisitet

Frostbitt mot den varme glo

Varbjørnen i Artemis vold

Grantrærne rykkes med roten

Etter siste dvale

Skodden blør mot landskapet

Månen skarp som en giljotin

De små avrettelser i kuldeveldet

Dype polarnetter

Innsjøens isningsmanøver

Fryser igjen porten til dødsriket

Levningene raller

Med knokkelorgelet

Livets skinndød

Et sort legeme ved bakketoppen

Evighetskomplekset spjæres

Innvollene faller ut 

Vingene i Deg

Vingene i deg

øynenes slør

gjennomsiktig piggtråd

stikkende, farlig

veien uforutsigbar

smal, snever

utpint hvilestund

sukkende av tretthet

døsige vinminner

kjøttklør

din rygg innhentet

av morgendagens skygge

gjennomtrengende pliktfølelse 

Kvinnsjåvinisme

Jernjomfrua, gressenka, peppermøa, hespetreet

Vi må slå oss sammen

Hvem har rett til å definere oss slik?

Man er ikke født kvinne, man blir kvinne

Det svake kjønn, liksom?

Gi meg styrke!

Kvinnen objektiveres og undertrykkes, samtidig som hun sikles etter

Et ekte mannfolk vil domineres og underkastes kvinnen

Han vil tråkkes i hjel med stillethæler

Den korrumperte maskuline sjel er han som tror han kan dominere oss

Mannen slumrer, kvinnen våker

Hvis du virkelig er fra Mars

Så skal jeg sende deg dit med første ekspressromfartøy!

Revolusjon er uunngåelig

Hvem skal holde din gullstake nå?

Du er fratatt din trone

Når mitt jern renner

Verden trenger en progesterondusj

En ny syndeflod

Den feminine urkraft

Venus oppvåkning

Jeg skal brenne mitt lakk og lær

Ta på meg mine sorte tunge støvler

Og trampe inn budskapet

Over mannens utfoldelsesflate

Og gi ham tilbake tøffelkappen sin

Den skjevøyde bonden

Den skjevøyde bonden

Et lyn slo ned

I en gul bondes sinn

Hvilket lyn?

Usynlig, lydløst for omverdenen

Manifestert i øksens hugg

Som et skudd i noens panne

Samfunnsorden splittes

Slik som barnets hjernebark

Der ingen tanker

Utløper lenger

Bare blod

Politisirenene rauter

Morgenen sklir videre

I denne mordetappe

Høygaffelen ligger hjemme

I senga med bondens kone

Hun ligger i rød sateng

Bonden spanderte på henne

Da deres romantikk enda glødet

Nå gløder solen

Over landsbyødet

Døden knitrer ved hver dørstokk

Tregulvet knirker

Av bondens steg

Over gulvet

For å kysse sin kone

Høsten som sprudlende vin

Høsten som sprudlende vin

Etter sommerens musserende champagne

Himmelen dekkes av kakaokrem

Månen er en skrelt banan

Som ikke lyser mot deg

Du ligger under flere spadetak jord

Vinden sjangler over ditt kammer

Bladene krystalliserer seg rundt ditt hjerte

Uglene heler snøen for ulvespor

Noe biter i mørket

En ørret i elva

Intet fiskesnøre med maggot

Klipper dens urkloke skjegg

Natten ildner før nordlysets lydspekter

Forkvakler tausheten

Skjærer i rim

Kveler vindusrutene med frost

Tærer med sin ømhet

Skyenes koldbrann

Daggryets introspeksjon

Huldra i myra

Rister sin kuhale

Danser mot Bloksberg

Dine stive øyne, din avglansede iris

En rød, svidd demonisk skapning

Følger med

Nok et vanlig dikt om mobbing

De dytter deg

spytter ut ditt navn

du stanker av frykt

de enser det

nå må du løpe

fordi de sier det

roper det

utover hele skolegården

kråkene letter

fra metalltaket

tårene er din salve

regnet din forbarmer

ulydene minker

forbi skolegården

mot evighetskomplekset

du stanser

ved festningen

noe drypper

et åpent sår

på pannebrasken

skyene plastrer himmelen

sollyset koagulerer

du skjelver i gråt (t)

stødig er ditt indre smil

Jeg angrer at jeg ikke grep sjansen

Jeg angrer på at jeg ikke grep sjansen

Brøt ut av konvensjonene

Det forventede, det trygge

Ut av livet kunne jeg klippe origami

Men streker nå heller opp ark i A4 format

Jeg tenkte kun på materialisme, det uvesentlige (vanitas)

Ikke åndelighet, individualisme

Hva er frihet?

Det å skakkjøre grensene, havne i grøfta

Tåle gjørmen i skoene

Skape kunst i regnet

Tåle stormen av oppgitte blikk

Og flommen av velmente råd

Ikke drukne i hverdagens rutineruiner

Bygge nye palasser og templer

Angeren i det å velge lettvinte løsninger

Svir verre enn kjønnsvortene

Man pådro seg etter ubeskyttet sex

Med en forkledd øgle

Den frie tanke medisineres

En hjernekontakt tilkobles,

den kollektive bevissthet

Individets autonomitet utslettes

Blir ett med det øvrige samfunnets diskurs

Ingen bryter ut

Fra reptilianernes usynlige grep

Det handler ikke om det

hva man presterte

i konkurransen

mot seg selv

hvor langt nede ligger du?

i grunnvollen?

er du festet

ved din bakgrunn

i veggtapetet

noen svindler handlingen

noen handler svindelvarer

uten å uroe seg

i det minste

av de største

fikk du tak i

den rene form

hvor du støper

blåkopier

av grå mennesker

er du ildens slukker?

eller sluker

er du dragen

eller hydraen?

hvem vinner

loddtrekningen

i livets lotteri

hvem faller av karusellen

og dundrer i deg?

Tema: sex og religion

De prater om renhet

og jomfrudom

før ringen er smidd

ingen tatoverer skriften på "hodet"

for å øke klimaks mot dommen

over senga

er Jesus avbildet med foldede hender

det er ikke bare

hans blikk som er vendt opp

en glorie ejakuleres

litt for tidlig

kom han

til sitt bryllup

bruden er uren

vievannet er blod

en avgud spontanaborteres

på kirkegulvet

antikrist

i antiklimaks

den kastes i brønnen

sammen med de andre

satangeitene

en orgie oppstår

uhyret får krefter

fra all seksualenergi

som har fordervet menneskeheten

akten startet uten forspill

Drøvtyggende ensomhet

Drøvtyggende ensomhet

Etter nattens svevestøv

Som har lagt seg

Utenfor dagslyset

som du unngår

før din blåne

gråner

i en stiv maske

som du nasket

fra en tigger

uten referanser

fra døgnlykke

du så ikke det

gikk så vidt forbi

før du snittet

hjertet, lungene, drøvlene

i millimetertynne plansjer

som henger

vegg i vegg

med drøvtyggeren

og svelgeren

dysfagi

ingen magi

eller trylleformular

oppløser jeg- enheten

som du innehar

i din livsmangel

gledens kjemikalier oppløses

Uberegnelig høst

Uberegnelig høst

27 varmegrader nådde du

Så svant din indianske sommer

Mot cowboyvinteren

Med kuler og krutt

I diligencen lå du

Ved kaktuspasset

Der du stakk deg

For siste gang

Du er ikke beholderen for livets vann

Men dødens kullsyre

Musserende sikkel

Fra dine månebleke munnvik

Sprukne negler

Hånden holdt sin ørken

Nå er dine øyne oase, inntørket

Blodårene, utdødde elver

Ubefridd ånde

Vognens cyanose

Hesteflokken tramper

Ledes av avgrunnens rytter

Støvet krever dine levninger

Du er stemmeuberettiget

Når solen, legges i en rusten bøtte

Regnet slår reir

Prærieulven overværer din dødsattest

Det brenner i bålet

Blir svevende glør

Som arr i vinden

Din hud blir luft, orkan

Nå besmittes havet

Nedlegges, beslaglegges

Vasker vekk

Støvet, sanden

Ubesudler, for å bli besudlet

Nå glemmer vi det gamle

i nye tider skal du famle

ingen urovekkende profeti

hvor skulle frykten ellers ri?

mot sørsteppene

de tørrknudrige leppene

terra med munnskåld

du tapte mot den vold

utøvet av deg selv

i nattens vell

du, en inntørket kvist

jo, frukter bar du visst

før din degenerasjon

skjebnen som en tyfon

i venterommet

vil fingrene tromme

dommen selv, møter sin dom

det skvulper i hvalens vom

du spikket din sønn

nå nevnes han kun i bønn

finnes han, finnes han?

virkelig, ble han mann?

havets spekk gir ikke føde

du bærer ikonene fra de døde

du vil ikke være der

livets brød, bakt uten gjær

du utvider ditt hinder

mot disse sjelelige tinder

Nytt dikt

Det ensomme, farlige

livlige, snarlige

født av jorden

drept av himmelen

uvillig tenkbare

overraskende tomhendthet

hva graver du ned?

i bakken?

et smykke, en stein

et relieff!

forsvant i vannet

druknet gjennom deg

svøpet depresjonstumoren

ved ditt hjerte

vernet mot slagene

ditt sensitive sinn

ditt ufølsomme skinn

enser noe

i noen

aldri deltok du helt

blikket av passivitet

du verner din styrke

av svakhetens åndenød

noe teller ned

en dag, en time, et minutt

et sekund

en vardøg er aldri forsen