i nye tider skal du famle
ingen urovekkende profeti
hvor skulle frykten ellers ri?
mot sørsteppene
de tørrknudrige leppene
terra med munnskåld
du tapte mot den vold
utøvet av deg selv
i nattens vell
du, en inntørket kvist
jo, frukter bar du visst
før din degenerasjon
skjebnen som en tyfon
i venterommet
vil fingrene tromme
dommen selv, møter sin dom
det skvulper i hvalens vom
du spikket din sønn
nå nevnes han kun i bønn
finnes han, finnes han?
virkelig, ble han mann?
havets spekk gir ikke føde
du bærer ikonene fra de døde
du vil ikke være der
livets brød, bakt uten gjær
du utvider ditt hinder
mot disse sjelelige tinder
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar