Uberegnelig høst

Uberegnelig høst

27 varmegrader nådde du

Så svant din indianske sommer

Mot cowboyvinteren

Med kuler og krutt

I diligencen lå du

Ved kaktuspasset

Der du stakk deg

For siste gang

Du er ikke beholderen for livets vann

Men dødens kullsyre

Musserende sikkel

Fra dine månebleke munnvik

Sprukne negler

Hånden holdt sin ørken

Nå er dine øyne oase, inntørket

Blodårene, utdødde elver

Ubefridd ånde

Vognens cyanose

Hesteflokken tramper

Ledes av avgrunnens rytter

Støvet krever dine levninger

Du er stemmeuberettiget

Når solen, legges i en rusten bøtte

Regnet slår reir

Prærieulven overværer din dødsattest

Det brenner i bålet

Blir svevende glør

Som arr i vinden

Din hud blir luft, orkan

Nå besmittes havet

Nedlegges, beslaglegges

Vasker vekk

Støvet, sanden

Ubesudler, for å bli besudlet

Nå glemmer vi det gamle

i nye tider skal du famle

ingen urovekkende profeti

hvor skulle frykten ellers ri?

mot sørsteppene

de tørrknudrige leppene

terra med munnskåld

du tapte mot den vold

utøvet av deg selv

i nattens vell

du, en inntørket kvist

jo, frukter bar du visst

før din degenerasjon

skjebnen som en tyfon

i venterommet

vil fingrene tromme

dommen selv, møter sin dom

det skvulper i hvalens vom

du spikket din sønn

nå nevnes han kun i bønn

finnes han, finnes han?

virkelig, ble han mann?

havets spekk gir ikke føde

du bærer ikonene fra de døde

du vil ikke være der

livets brød, bakt uten gjær

du utvider ditt hinder

mot disse sjelelige tinder

Nytt dikt

Det ensomme, farlige

livlige, snarlige

født av jorden

drept av himmelen

uvillig tenkbare

overraskende tomhendthet

hva graver du ned?

i bakken?

et smykke, en stein

et relieff!

forsvant i vannet

druknet gjennom deg

svøpet depresjonstumoren

ved ditt hjerte

vernet mot slagene

ditt sensitive sinn

ditt ufølsomme skinn

enser noe

i noen

aldri deltok du helt

blikket av passivitet

du verner din styrke

av svakhetens åndenød

noe teller ned

en dag, en time, et minutt

et sekund

en vardøg er aldri forsen