Monokultur

Jeg har ingenting å si

Jeg observerte ikke

De mange tegn

Alle fargene blendet meg

Nederlagene var alltid varierte

Jeg traff mange nye mennesker

Noe av min sjel forsvant i dem

Jeg ble gjenskapt i deres trekk

Jeg tok av deres kultur

Forsvant i den

Et grått mangfold

Som gjenforteller mine livssyn

Jeg kan ikke velge retning

Snur etter vindene

Puster gjennom andre

Blir til gjennom flyktige

Bekjentskaper

Mine særtrekk flasser av

Jeg når likevel ikke inn til andre

Det jeg ga får jeg aldri tilbake

15.2.2015 

Septemberbyen

Septemberbyen

En atmosfære som stritter

Mellom høstmelankoli

Og den sangvinske sommer

Sola triumferer

Ikke før

Skyene demper brølet

Over jernkolossene

Asfalten hoverer

Når hjulene braker

Gjennom dagen

Fra morgenens sus

Til kveldens rus

Alt blinker, er urolig

Løshundene vingler

Gjennom plastgalleriet

Noen tråkker for hardt

Det kan ikke trekkes et glis

Mot de forsvunne minutter

Et nedkjørt dyr forspiller

Det kan ikke tapes

Det kan ikke tapes, det man ikke våger

Hvilket liv er det?

Det er skummelt når det trygge tar over

Man pakker seg inn med murer og piggtråd

Av frykten for å bli avvist

Til slutt blir man nummen og stum

Et frastøtt løvblad i vinden

Du våget ikke inngå i høstens farger

Du finnes i det grå regnet

Hvor Amors brennhete pil

Slukner mot din ishud

Du rives opp innvendig

Av ensomhetens fortvilelse

Men ingenting er tapt

Fordi du ikke våget livet

Din sjel er abortert

Dine følelser er gravstøtter

På en overgrodd kirkegård

Andres øyne kan brenne

Av kjærlighet, hat og sjalusi

Disse blylodd du kastet i havet

Stranden er befengt

Med likene fra dine potensielle elskere

Du så en annen vei

Tråkket i glasskår

Fra dine ufødte barns tårer

De fant ingen omsorg

Bare sorg

Men kan man sørge over å ikke være født?

Til en verden av apati og egoisme

Der egenkjærligheten står sterkest

Der livet allerede er tapt, når man får det

Mystikk

Mystikk

Nå ser jeg ikke lenger

Denne dype mørke skogen

Som omklamrer mitt sinn

En måne hinsides mitt øyeskjul

En narr trekker i trådene

En sort hund gjør

Gyver mot meg

Med ildbesatte tenner

Utstikkende øyne

Et tre skyter ut en giftpil

Lammer beistet

Et arsenal av ildfluer

Brenner og spiser av min hud

Suger ut sjelen min

En kråkeflokk vingler

Deres vinger flammer

Av den blanke rustne sol

Med sin jernarme

Som skal utslette skogen

Nå er alt blindt

Evig gjenfødelse

Evig gjenfødelse

Gjennom spektrale romgallerier

Solvindherjede ørkenplaneter

Over ubebodde skyinstallasjoner

Befinner seg stjernedynastier

Med telepatiske dampvesener

To kolliderende kjempeplaneter

En av gass, den andre av titanium

Gravitasjonskreftene deatomiserer

De ikkekarbonbaserte livsformene

En ny galakse formeres

Nye dnakoder produseres

Arter regenereres

I et stadig pulserende kosmos

Ingen plan, intet større mål

Bare gjennomtrengende liv

En sol trekker sitt siste sukk

Millioner av år før

De høyerestående primater

Innså sine begrensinger

Og så opp mot stjernene

Slettet minnene om sine gener

nasjonaldikt

endelig kommer et nytt dikt

Champagnekorkene spretter

solbrusen tetter

stolthetens hull av skam

nå er det brask og bram

ingen hvile før alt er gjennomfeiret

til nasjonalfølelsen har seiret

og vunnet over vinterdømmet

nå kan vi om sommer drømme

med vimpler og flagg

i våre norskættede plagg

la oss glemme vår smerte

vi lever på toppen av verdens terte

ingen kan stanse oss nå

selv om våre øyne er grå

og hverdager flest burgunder

er det ikke et under

ingen stengsler nå, slipp løs all tabuisme

ynglinger i rødt, sort, blått og grønt

kan du din norrønt

ditt opphav, din kilde

før du deltar i dette gilde

betaler du skatt, er du en yter

glem vårt lands lyter

dans om du kan

til ditt hjerte står i brann

vår ånd skal lyse i natten

før noen kaster ifra seg hatten 

Høstemosjoner

Over mitt sjelelige legeme

Vandrer dovne skyer

På gylne himmelsletter

Det øde havet

Regner igjen og igjen

En hellighet blunker

Mot den sortkledde høstkvelden

Lar seg lokke

Glorien dekkes av sot

Fra det blåglødende sommerbålet

Et midlertidig mørke

Dekker den tilbaketrukne granskogen

Som er dømt

Til igjen, å synke i jorden

Glemmes, innenfor gressets tomrom

Grønt, og evig balanserende

Mellom illusjon og virkelighetens blodutgytelse

Nå klirrer sverdet

Solen avrunder sin bane

Trekker seg sammen, størkner

Når snøen glimrer av fortapte stjerner

En rot dras opp

Når livets sommer gjenoppleves

I vinterens forkalkede sinn