Nok et vanlig dikt om mobbing

De dytter deg

spytter ut ditt navn

du stanker av frykt

de enser det

nå må du løpe

fordi de sier det

roper det

utover hele skolegården

kråkene letter

fra metalltaket

tårene er din salve

regnet din forbarmer

ulydene minker

forbi skolegården

mot evighetskomplekset

du stanser

ved festningen

noe drypper

et åpent sår

på pannebrasken

skyene plastrer himmelen

sollyset koagulerer

du skjelver i gråt (t)

stødig er ditt indre smil

Jeg angrer at jeg ikke grep sjansen

Jeg angrer på at jeg ikke grep sjansen

Brøt ut av konvensjonene

Det forventede, det trygge

Ut av livet kunne jeg klippe origami

Men streker nå heller opp ark i A4 format

Jeg tenkte kun på materialisme, det uvesentlige (vanitas)

Ikke åndelighet, individualisme

Hva er frihet?

Det å skakkjøre grensene, havne i grøfta

Tåle gjørmen i skoene

Skape kunst i regnet

Tåle stormen av oppgitte blikk

Og flommen av velmente råd

Ikke drukne i hverdagens rutineruiner

Bygge nye palasser og templer

Angeren i det å velge lettvinte løsninger

Svir verre enn kjønnsvortene

Man pådro seg etter ubeskyttet sex

Med en forkledd øgle

Den frie tanke medisineres

En hjernekontakt tilkobles,

den kollektive bevissthet

Individets autonomitet utslettes

Blir ett med det øvrige samfunnets diskurs

Ingen bryter ut

Fra reptilianernes usynlige grep